Sammenlikning av dialekter

Her er noen kjennetegn på hoveddialektene i Norge:

Nordnorsk


Nordnorske dialekter har for det meste a-ending i de fleste hunkjønnsord med bestemt artikkel, entall (både sterke og svake verb).
Eksempel: Jenta, boka, tavla, datamaskina, osv.
På Helgeland og Salten kan det også forekomme o-ending og å-ending i noen svake hunkjønnsord.
Eksempel:
De nordnorske dialektene har også flere varianter av eg.
Eksempel:

Trøndersk

Trønderske dialekter har som oftest a-ending som bestemt artikkel av hunkjønn entall og intetkjønn flertall.
Eksempel: Jenta, boka, boka, senga, osv (hunkjønn entall)
Husa, trea, folka, fjøsa, osv (intetkjønn flertall)
Trønderske verb "mister" ofte siste bokstav. Å vente kan dermed bli å vent.
I Innherred i Trøndelag, og spesielt på Verdal og Skogn, sies det at de bredeste trønderdialektene er. Det dagligdagse språket her bærer preg av svensk, islandsk og norrønt.
Eksempel:
Ingen vet akkurat hvorfor det er sånn, men man tror det kan ha noe med at det var folk fra Trøndelag og Vestlandet som bosatte Island.

Østlandsk

I de ytre delene av Østlandet, snakker folk vikværsk, og på flatbygdene lenger nord snakkes det opplandsk. I vikværsk og opplandsk er a-ending vanligst.
Eksempel: Bygda, husa, melka, folka, osv.
I fjellbygdene på Østlandet er e- og i-ending mye brukt. Dette kalles midlandsk.
Eksempel: Bygde', huse', melke', folke', osv.
Det samme skillet gjelder 1. person, entall: Flatbygdene: jeg/jei. Fjellbygdene: e(g)

Vestlandsk

Vestlandske dialekter har stor variasjon når det gjelder bestemt artikkel. På Sør-Vestlandet er det for det meste o- og å-ending.
Eksempel: Bygdå, huså, bokå, osv.
Lenger nord i Vestlandet har de i-ending, f.eks. på Indre Sogn. Enda lenger nord finner man a-ending. Eksempel: Bygdi, husi, boki / bygda, husa, boka.
I Bergen (bymål) skiller de ikke mellom hannkjønn og hunkjønn.
Eksempel: Gutten, jeten, hesten, sengen, osv.
På Vestlandet er personlig pronomen, entall eg, med unntak av Sunnmøre: ej (Ålesund: e, Romsdal: i).
Langs Vestlandskysten fra Sørlandet til Stavanger har de "bløte konsonanter". Det vil si at P blir til B, T blir til D, og K blir til G mellom vokaler og i slutten av ord.
Eksempel: Bog, håb, pude, grød, løbe, osv.
I Bergen, Stavanger og Ullensvang har det lenge vært skarre-r. Men i løpet av de siste 100 årene har skarre-r spredt seg fra disse tettstedene og til store deler av den sørlige delen av Vestlandet. Hvis du først har lært deg skarre-r som liten, er den veldig vanskelig å avlære. En av grunnene til at skarre-r har spredt seg, er at folk har flyttet rundt og "tatt den med seg".

Er det en sammenheng mellom de 3 hoveddialektene? Er det noen ord som ligner på hverandre i f.eks. vestlandsk og østlandsk?
Det norske språket stammer jo fra nordisk språk, som igjen stammer fra germansk. Germansk stammer fra indoeuropeisk. Det vil si at det norske språket har felles røtter med mange andre språk også, så da må jo selvfølgelig våre egne dialekter ha noen felles trekk.


Ord som kan likne på hverandre:

Ein gut
Guten
Gutar
Gutane
Ei sol
Sola/soli
Soler
Solene
Ei kyrkje/
kyrkja
Kyrkja
Kyrkjer/
kyrkjor
Kyrkjene/
kyrkjone
Eit hus
Huset
Hus
Husa/husi
Hjarta/hjarte
Hjarta/
hjartet
Hjarto/
hjarte
Hjarto/
hjarta

En gutt
Gutten
Gutter
Guttene
En/ei sol
Solen/
sola
Soler
Solene
En/ei kirke
Kirka/
kirkene
Kirker
Kirkene
Et hus
Huset
Hus
Husa/
husene
Et hjerte
Hjertet
Hjerter
Hjertene